Om Rudolf Steiner

 

 

Rudolf Steiner – Steinerskolens far

 

 

 

 

 

Rudolf Steiner var en allsidig og omdiskutert tenker, filosof, pedagog og kulturell nyskaper. Noen mener han har gitt avgjørende bidrag for å kunne hanskes med utfordringer i den moderne verden, andre er mer kritiske. Uansett lever arven etter ham videre i en rekke av institusjoner verden over: 1092 skoler i 64 land, 1857 barnehager i mer enn 20 land og 646 helsepedagogiske virksomheter.

 

Steiner arbeidet først mer filosofisk, for senere å gå over i det mer åndelige i den antroposofiske bevegelse. I denne teksten vil jeg først gi et biografisk riss, før jeg ser litt nærmere på hans filosofiske tenkning og forholdet mellom antroposofi og filosofi.

 

Biografisk riss

Barndom og ungdomstid

Rudolf Steiner ble født i keiserdømmet Østerrike-Ungarn i 1861, hvor faren arbeidet som stasjonsmester i en liten landsby det nåværende Kroatia. Familien flyttet senere til en landsby ved foten av Alpene, og i oppveksten tilbrakte den unge Rudolf mye tid for seg selv i storslåtte naturomgivelser. Ifølge selvbiografien hadde han allerede som barn opplevelser av oversanselig art, men oppdaget snart at han var nokså alene om å forholde seg til denne «andre siden» av virkeligheten.

 

Faren ville at Rudolf skulle bli jernbaneingeniør, og skrev ham inn på en realskole. I matematikkundervisningen fikk han en skjellsettende opplevelse. De matematiske sannheter ga ham en rent indre opplevelse av sannhet, en sannhet basert på ren tenkning, uavhengig av hva man kan sanse i den ytre verden. Dette skulle vise seg å bli en viktig ledetråd for hans filosofi. I skoletiden begynte han også å lese filosofi, som femtenåring kjøpte han Immanuel Kants hovedverk Kritikk av den rene fornuft (1781). Boken gjorde et uutslettelig inntrykk, og etter hvert ble det et viktig prosjekt for Steiner å gå i rette med Kants synspunkter. Dette vil jeg komme mer inn på nedenfor.

 

Som femtenåring begynte han også å arbeide som privatlærer. Å bli satt til å undervise jevnaldrende var en ikke ubetydelig påskjønnelse for en ungdom, dette sier noe om de pedagogiske evnene han viste og tilliten han nøt blant sine lærere.

 

Goetheforsker og filosof

Som attenåring flyttet han for å studere ved den tekniske fagskolen i Wien. Ved siden av studiene fulgte han forelesninger i filosofi. Via filosofiprofessor Karl Schröer kom han også i kontakt med Goethes tanker. Selv om Goethe i dag er mest kjent som dikter og forfatter, regnet han seg selv mest som naturvitenskapsmann. For Steiner syntes Goethes ideer om naturvitenskap å kunne bidra til å bygge en bro mellom den fysiske verden og den «oversanselige» delen av virkeligheten som hele livet hadde vært en realitet for Steiner.

 

Allerede som 21-åring ble Steiner spurt om å være redaktør for en nyutgave av Goethes naturvitenskapelige skrifter. I 1886, seks år senere, ga han ut sin første bok, om nettopp Goethes teori om erkjennelse (Grunntrekk av en erkjennelsesteori for Goethes verdensanskuelse etter Schillers metode). To år senere overtok han ansvaret for Goethe-arkivet i Weimar, og flyttet dit. Der arbeidet han videre med filosofi og ga ut sitt viktigste verk Frihetens filosofi i 1894.

 

I 1897 forlot han Weimar og flyttet til Berlin, hvor han ble redaktør for et litterært tidsskrift.

 

Den åndelige Steiner

Rundt århundreskiftet begynte en viktig dreining i Steiners liv. Fra nå av arbeidet han mer åpent med det åndelige. I 1902 kom han i kontakt med organisasjonen Teosofisk Samfunn, en nyreligiøs bevegelse stiftet i 1875 som hadde fått et visst nedslag i Europa og USA. Steiner ble sett på som en løfterik figur i bevegelsen og ble utpekt til leder for den tyskspråklige avdelingen av samfunnet. Men han ble gradvis mer kritisk til den retningen samfunnet tok, ikke minst at de fleste teosofene orienterte seg mer mot indisk mystikk og hadde et mer negativt syn på kristendommen enn Steiner.

 

Etter hvert kom det til et brudd med teosofene, og i 1913 dannet han Antroposofisk Selskap. De fleste av medlemmene i den tyske teosofiske avdelingen ble med. Senteret for den antroposofiske bevegelse ble Goetheanum i Dornach, nær Basel i Sveits. Fra nå av og resten av sitt liv viet Steiner seg til å utvikle og spre antroposofiske ideer. Han drev en omfattende foredragsvirksomhet over hele Europa (han var hele åtte ganger i Norge), og ble regnet som en særdeles engasjerende taler. De fleste foredragene ble transkribert og utgitt, og utgjør 270 bind på til sammen 90 000 boksider. I tillegg skrev han 45 bøker og artikler. Kongstanken bak antroposofien var å fornye kulturen i en krisetid og sette den i sammenheng med en halvveis glemt vestlig esoterisk åndelig tradisjon.

 

Steiner kom med nyskapende bidrag på med mange ulike områder. Den første Steinerskolen (Eller Waldorfskolen som det heter i de fleste land) ble grunnlagt i 1919. Han skrev også drama og diktning, skapte musikk, arbeidet med arkitektur, medisin, skulptur, maleri og utviklet bevegelseskunsten eurytmi som fremdeles er et fag på Steinerskolene. Han tok opp mange av samtidens problemer, samt utfordringer som kun de mest fremsynte ante (økologisk landbruk), og ideene hans om sosial tregrening kan være et viktig bidrag til å løse vår tids politiske kriser.

 

Steiner giftet seg to ganger, først i 1899 med Anna Eunike, som døde i 1911, da de allerede var separert. I 1914 giftet han seg med Marie von Sivers, som han i over ti år hadde hatt et fruktbart samarbeid med i den tyske avdelingen av Teosofisk Samfunn. Dette samarbeidet fortsatte resten av hans levetid. Mot slutten av livet ble helsen dårligere, men han holdt likevel foredrag daglig de siste årene. I 1925 døde han, 64 år gammel.

 

Steiner som filosof og antroposof

Et viktig prosjekt for Steiner var å bygge bro mellom vitenskap og religion, mellom en tørr, begrenset materialisme og en svermerisk, uklar mystisisme. Som nevnt var den såkalte kantianske vendingen i filosofien en stor utfordring. Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) hadde hevdet at verden som den er i seg selv, er utilgjengelig for oss. I stedet blir et ufullkomment bilde av verden konstruert inne i vårt hode på grunnlag av begrensede sansedata og våre subjektive måter å organisere verden på – «anskuelsesformer» og «forstandskategorier» som tid og rom, årsak og virkning og så videre. Dette bildet inne hodet er kun en mental konstruksjon, ikke verden som den egentlig er, som er prinsipielt umulig å erkjenne. Herav det kjente skillet mellom tingen for meg («Das Ding für Mich») og tingen i seg selv («Das Ding an Sich»). På Steiners tid var dette blitt en viktig retning i filosofien (den såkalte nykantianismen). Men dette stred fullstendig mot Steiners egen erfaring og hans tanker om erkjennelse. Dessuten var det et pessimistisk og nedbrytende syn om man tok det på alvor. Mennesket er sperret inne bak sine sanser og begrensede forstandskategorier uten noe som helst mulighet for å komme ut og «nå» verden.

 

Et spaltet kosmos

I realiteten var Kants syn et slags endepunkt i to delvis sammenfallende utviklingslinjer – en spaltning mellom subjekt og objekt, og en avsjeling av verden. På 1600-tallet sådde Descartes (1596-1650) kimen til en spaltning av kosmos. Han hevdet at virkeligheten består av to helt ulike områder, det legemlige (materien) og det sjelelige (tenkning og bevissthet). Til det legemlige hørte de «primære kvaliteter» som vekt, lengde etc. som var objektive og mulige å måle. Farge, lukt, smak, osv. var sekundære kvaliteter som ikke eksisterte i den ytre verden, kun som opplevelser i vårt indre – og var derfor umulige å måle. Med Galilei (1564-1642) i spissen begynte naturvitenskapen å kun studere de «primære» og målbare kvaliteter. Alle andre kvaliteter ved tilværelsen var uinteressante. «Mål alt som er målbart, gjør alt målbart som ennå ikke er det!», var Galileos slagord.

 

Newtons lover (1642–1726) var det verktøyet som gjorde denne metoden til en enestående suksess i å forklare de mekanistiske sidene ved naturen. Etter hvert begynte man å betrakte verden som lite annet enn en gigantisk maskin, et enormt urverk. Så kom Kant og hevdet at det ikke en gang var strevet verdt å forsøke å erkjenne verden som den egentlig er. Gapet mellom den subjektive verden som blir konstruert inni vårt hode, og den virkelige, objektive, mekanistiske verden der ute, var uoverstigelig. Dette var kort sagt et utbredt verdensbilde på Steiners tid.

 

En alternativ erkjennelsesteori

Det fantes imidlertid en viktig parentes i dette store bildet. I årtiene rundt 1800 hadde de såkalte tyske idealistene sin gullalder, med nevnte Goethe (1749-1842) som en slags gudfar, samt Fichte (1762-1814), Schelling (1775-1854) og Hegel (1770-1831) som viktige representanter. Det var denne tradisjonen, som på Steiners tid var falt i miskreditt, som han ønsket å restaurere. De stod for en radikalt annen naturfilosofi enn den mekanistiske. Verden var slett ingen sjelløs mekanisme, den var mer som en gigantisk organisme. Og kan man forstå en slik gåtefull natur kun ved å måle og veie? Ved å «spenne naturen fast på pinebenken og avtvinge den svar», som Francis Bacon beskrev den eksperimentelle metoden? Nei, man måtte nærme seg den forsiktig, vart, observere stille og la den åpne seg for oss på egne premisser – for deretter å reflektere intensivt over det man observerer. Da først kan man nå en «høyere erkjennelse» av naturen. Det dreier seg om å fortolke og erkjenne verden, ikke om å forklare den i rent mekanistiske termer. Man kalte det «å lese i livets bok».

 

Dette er i korte trekk en alternativ naturvitenskapelig metode som går tilbake til Goethe. I denne metode stiller man andre spørsmål og nærmer man seg naturen med en annen innfallsvinkel. Menneskets sanseapparat og subjektive forestillingsevne er ingen hindring for erkjennelse som må overvinnes ved objektive målinger og kvantitativ beskrivelse. I stedet er det motsatt: Fordi verden dypest sett er én helhet, og vi er fullstendig integrert i den, er vi prinsipielt i stand til å erkjenne den. Slik sett var dette ikke en total avvisning av Kants synspunkt, snarere en utvidelse av det. Som Kant hevdet, spilte subjektet åpenbart en rolle for erkjennelsen, men i stedet for å si at denne erkjennelsen var «feil» fordi den var subjektiv, mente Goethe og Steiner noe i retning av at menneskets (subjektive) erkjennelse var frembrakt av naturen, en integrert del av den. På et vis er det som om naturen våkner til erkjennelse av seg selv i mennesket, slik Richard Tarnas forklarer denne alternative erkjennelsesteorien i boka The Passion of The Western Mind s. 434.

 

Nå er det å «erkjenne» et gammelmodig og kanskje litt uklart begrep, men for Goethe og Steiner hadde det en helt konkret betydning. Erkjennelse dreier seg om å oppfatte hver ting og hver livsforms «vesen», dens «ide» eller indre essens så å si. For Steiner er sinnet helt konkret et organ for erkjennelse. På samme måte som øret oppfatter lyder og synet oppfatter farger og former, oppfatter sinnet ideer. Med de fem sansene oppfatter man en tings utside (farger, former, lyder, lukter etc.), men med sinnet kan man oppfatte tingens innside, dens «vesen». Men det krever at vi øver oss og virkelig åpner oss for den. Dette innebærer systematisk meditativ fordypning.

 

En slik teori om erkjennelse virker kanskje uvant i dag, men det er likheter med Aristoteles teori om erkjennelse (Se Helge Salemonsens artikkel i Sparby, s. 171-176). Man kan også se linjer til Platons idelære, og i hans dialog Timaios kommer det fram det samme syn på sinnet som et sjette sanseorgan. Mindre kjent er det kanskje at dette også samsvarer med eldre indisk filosofi, som for eksempel buddhismen.

 

Å erkjenne et objekt betyr å altså oppfatte dets «essens». Hvis vi klarer det, oppstår på en måte dens vesen i oss, vi vekker på et vis ideen både i oss selv og verden, det blir en identitet mellom tingens vesen og oss selv. Som et endelig mål langt der fremme vil mennesket til sist kunne oppfatte hele verden på den måten. Dette innebærer i realiteten en fullbefaren mystisk opplevelse, en opplevelse av enhet med det guddommelige. Slike opplevelser er kjent fra alle religioner, men kanskje spesielt de østlige. Ofte vil slike opplevelser være emosjonelt baserte, men Steiners metode er derimot nært knyttet til tenkningen. Kaj Skagen kaller det en idemystikk.

 

Antroposofi og filosofi

Noen har villet se et brudd mellom den filosofiske og den antroposofiske Steiner. Og det er ingen tvil om at i antroposofien går han langt videre enn tradisjonell filosofi. Som antroposof framstår mer som en slags «seer» som gir detaljerte beskrivelser av åndelige kjensgjerninger enn en filosof som argumenterer strengt logisk. Men som Kaj Skagen overbevisende argumenterer for i Morgen ved midnatt, er det en helhet og en kontinuitet i Steiners prosjekt. Hans filosofiske verk utgjør grunnlaget for antroposofien og legitimerer den, selv om det er en sak for spesialister å diskutere om det filosofiske grunnlaget er tilstrekkelig og vanntett.

 

Antroposofien blir lagt fram som en erkjennelsesvei til forståelse av den åndelige verden. I større grad enn andre mystikere opplevde Steiner den åndelige verden som et felt som er mulig å utforske og erkjenne på detaljnivå, på samme måte som man erkjenner den fysiske verden. Derfor kaller han antroposofien «åndsvitenskap». Steiner hevder at alle har muligheten til å utvikle slike evner gjennom systematisk meditativ trening, men dette er svært krevende.

 

Antroposofien er vanskelig å sammenfatte kort, og en fullstendig forståelse av den er heller ikke nødvendig for å forstå Steinerskolen. Det viktigste er nok at Steinerskolen bygger på det antroposofiske menneskesynet. Mennesket har en udødelig åndelig kjerne («Jeget») som blir gjenfødt på jorden i stadig nye inkarnasjoner. Gjenfødslene er knyttet til ideen om karma, og målet med inkarnasjonene er åndelig utvikling. Det dypeste formålet med skolen (og livet generelt) er å la denne individualiteten komme til uttrykk. Men forholdet mellom antroposofi og steinerpedagogikk er et større tema som jeg ikke skal komme inn på her.

 

Jørg Arne Jørgensen, lærer ved Steinerskolen

 

Litteratur:

P. Sheperd. Rudolf Steiner og antroposofien. Antropos 1979

Colin Wilson. Rudolf Steiner. En mann og hans visjon. Kurér 1988

Kaj Skagen. Morgen ved midnatt. Vidarforlaget 2015.

Richard Tarnas. The Passion of the Western Mind. Crown 1991

Rudolf Steiner. Goethes verdensanskuelse. Antropos 2007

Rudolf Steiner. Min livsvei. Antropos 1999

Terje Sparby (red). Rudolf Steiner som filosof. Pax 2013

Diverse Wikipedia og snl.no-artikler

 

Bilde: http://www.waldorfeducation.org/