Lanternetid er mørketid.
Her oppe i Nord er naturen og lyset om sommeren så fascinerende at vi lett lar oss belives av lyset og livet rundt oss. Det tunge forsvinner lett i sommerens lys. Men når høsten kommer med storm, kulde og mørket – og sola blir borte så lenge – da må vi ikke la oss overvelde. Det gjelder å ta noe av sommerens lys med inn i mørketiden.
Vi tenner vårt eget indre lys – og våkner opp i tankene. Men på Lyktefesten lyser vi ikke bare for oss selv – vi løfter lanternene litt opp og ser rundt oss i skumringen og ser hvem vi har rundt oss, og går i samlet flokk mens vi synger de kjente sangene.
Vi minnes St. Martin fra Tours, som levde i Frankrike i det tredje århundre etter Kristus. Han som satt ridderkledd på sin hest og delte sin kappe med den fattige tiggeren. Han ble munk og senere biskop. Med all sin mildhet og omtanke for andre samlet han mange unge mennesker rundt seg. Disse dannet senere klosteret Marmoutier utenfor Tours.
Vintermørket kan lett påvirke sjel og sinn, men ett lite indre lys og litt omtanke for våre medmennesker hjelper oss fremover i tiden før sola kommer tilbake.
Lanternefesten og Martinsdagen feires tradisjonelt den 11. november (Martinsmesse), og er også en avskjedsfest til solen.