Et sentralt fag særegent for Steinerskolen er eurytmi. Det hører inn under bevegelsesfagene sammen med dans og kroppsøving.
Eurytmien oppstod omkring 1912, og har vært et obligatorisk fag i Steinerskolene siden grunnleggelsen av den første skolen i 1919.
Eurytmien utøves innen tre hovedområder: som scenekunst, som pedagogisk kunst og som terapi. Fundamentet for eurytmien er mennesket som synger og mennesket som taler. Som kunstart har den også elementer av de andre kunstartene i seg: Gjennom sitt dramatisk/språklige uttrykk, fremført på en scene, er den i slekt med skuespillkunsten. Gjennom de musikalske bevegelser er den beslektet med dansen, og i den bevisste bruk av farver i drakter og belysning med malerkunsten. Koreografien i rommet gjør den beslektet med det arkitektonisk/skulpturale osv.
Tross disse tilknytninger representerer eurytmien noe helt nytt i sin streben etter å gjøre mennesket til instrument for det musikalsk tonende og det dikterisk språklige.
Også i skolefaget eurytmi ligger den samme intensjon, nemlig å la opplevelsen av ord og tone komme til syne, få et uttrykk. Musikkens melodiske strøm, dens rytmiske eller harmoniske karakter, ordets klang, diktets rytme eller innhold; begge deler kan bli synlig gjennom eurytmien. Naturlig nok knytter eurytmifaget seg nært til både musikk- og språkundervisningen og andre fag i en Steinerskole.
Et eksempel kan illustrere hvordan fagene kan støtte hverandre: Rundt 7.klasse kan musikklæreren gjøre et arbeide med intervallene, få elevene til å oppleve stemningsforskjellene mellom kvart og kvint, stor eller liten ters (dur/moll) osv. Så kan elevene i fysikken finne de tallforhold som ligger bak disse opplevelsene (strengelengde/frekvens 2:3, 4:5 osv). Endelig kan de også gjøre dem med eurytmiske bevegelser.
Slike eksempler kunne hentes fra alle 13 skoleår, fra formtegning, geometri, diktanalyse, grammatikk osv, og viser hvordan eurytmien knytter de enkelte fag sammen, gir elevene en forståelse for helheten og engasjerer hele det oppvoksende menneske.
Knapt noen oppgave er viktigere i vår tid enn å virke kultiverende inn på følelses- og viljeslivet i barna, og aller helst slik at disse igjen kan harmonisere tankelivet. Her kommer dette å bevege seg eurytmisk inn som en sterkt virkende faktor.
Det tilstrebes en helhetlig oppbygging av timen. Gruppen finner først seg selv f.eks gjennom å bevege seg på en form frem til en fin ring. Så følger gjerne noen konsentrasjons- og ferdighetsøvelser, før man kommer til timens hovedtema. Det kan ha en litt alvorlig eller iallfall samlende karakter. Musikk eller tekst krever at elevene klarer å gå inn med hele seg. Men så kan alvoret igjen utløses ved humoristiske eller uhøytidelige innslag. Helt til slutt prøver læreren så å samle gruppen igjen til et øyeblikks fysisk og sjelelig likevekt, der timens innhold kan fortette seg i et kort tilbakeblikk.
Man kan illustrere noe av eurytmiens egenart ved å våge en sammenlikning med kroppsøvingen. Gjennom sin betoning av muskelbruk, smidighet, styrke og utholdenhet henter gymnastikken sjelelig sett sine bevegelser utenfra. Eurytmien bygger på sangens og språkets lovmessigheter, og henter derfor på en måte sine bevegelser innenfra. Rudolf Steiner kalte den en gang besjelet gymnastikk.
Utdrag fra boken «å tenne en ild» av Svein Bøhn.
antro.no/tenneild.doc