3. klasse

I takt med den skolemodning og “sosialisering” som det første skoleåret innebærer, blir nå undervisningen en god anelse mer faglig. Differensieringen går ett skritt videre. Men ennå lever barna i en stemning av eventyr; tingene er vesensfylte, de har ansikt. Naturen og dens forskjellige skapninger, dyr, planter, stener, og ikke minst mennesket selv blir gjenstand for undervisning, men ikke i tradisjonell lærebokforstand. Det er den personlige følelsen av slektskap med naturen barna skal få bekreftet.
Natursagn, fabler og legender gir derfor grunnlaget for mye av det fortellerstoff som blir særlig aktuelt i 3.klasse. I fabelen er naturbildet inderlig forenet med det man kunne kalle det moralske sjelebildet. Dyrene spiller i mange av disse sagn en sentral rolle. I denne rollen er det i virkeligheten noe ensidig i mennesket som kommer til syne: “Lur som en rev” eller “redd som en hare” er jo ordtak i språket som viser hvordan folkevettet tidligere så på slike ting.
Menneskelige egenskaper, ja særegenheter kommer til syne for barnet, ikke moraliserende, men i form av et objektivert, ytre bilde. Og mens det enkelte eventyr måtte ende godt, kan det nå godt hende at den urettferdige ikke blir straffet, iallfall ikke umiddelbart. Gradvis modner skolebarnet til å ta inn over seg mer av den ubarmhjertige virkelighet. Legenden utfyller fabelen på en komplementær måte. Den forteller om mennesker som var i stand til å gå en større motstands vei og derved heve seg over det gjengse og karikerte. Slik utgjør de to, fabel og legende, en enhet som sammen viser noe av spennvidden i det menneskelige, et stadig tilbakevendende pedagogisk tema.

Skrivningen går nå videre til å lage små sammenhengende tekster som er hentet fra fortellerstoffet eller dikt og annet som resiteres. Elevene halvt tegner, halvt skriver ennå “trykte” bokstaver, men det legges vekt på riktig skriveretning, slik at overgangen til håndskrift eller skriveskrift kan gå lett. Leseøvelser blir en naturlig fortsettelse av skrivningen, og mange klasser har laget sine egne “lesebøker” som skriveøvelser! – Rent bortsett fra nytten ved å lære å lese og skrive, det metodiske ved å gå fra korte til lange ord osv, må ordene for enhver pris ikke fratas sine “magiske” egenskaper; de skal få lov å bade i ord som huttemegtu og simsalabim og overkonstabelens snurrebart. Og de skal ikke plages med rettskrivningens filistrøse krav til dobbeltkonsonant eller og/å- problemer.
Ved slutten av 3.klasse har de fleste barn i Steinerskolen lært seg å lese av seg selv, uten press. De fleste vil også kunne skrive ord de hører eller lage enkle tekster på egen hånd, f.eks skrive et lite brev.
Regning. Den rytmiske telling videreføres og varieres, og utgjør et sentralt element i timene. Elevene opplever hvordan rytmene går i hverandre, mot hverandre og faller sammen. Først gjennom dette kan rytmeopplevelsens glede utvikle seg til en ferdighet med tall.
Av denne virksomhet utvikles gangetabellen, men i 3.klasse ennå kun som en form for rytmiserte tallfølger. De fire regningsarter øves flittig gjennom praktiske, håndgripelige eksempler i tallintervallet fra 1 til 100. Ennå regner elevene mye i hodet og på fingrene, men mer og mer begynner elevene nå å skrive tall og dermed se tallene for seg som et tallbilde.
Stadig legges det spesiell vekt på den analytiske regneprosess; fra helheten til delene. Slik underbygges en uformell, hygienisk omgang med det matematiske mengdebegrep. Men også den syntetiske tenkemåte får etterhvert sin plass i enkle oppgaver hentet fra hverdagen.

 

Utdrag fra boken «å tenne en ild» av Svein Bøhn.

antro.no/tenneild.doc